Mange har lest min siste mediekritikk om Donald Trump og hvorfor han har så høy oppslutning blant unge menn i Norge. Kritikken har vekket reaksjoner i deler av norske pressekretser, som på sedvanlig vis går til angrep istedenfor å innrømme egen blindsone. «Det er ikke jobben til en politiker å være positiv til Donald Trump», skriver VG-kommentator Astrid Meland. Nei, og det skriver jeg også om i kommentaren min. Men det er faktisk pressens jobb å representere folket den er vaktbikkje for. Eller gjelder det kun kvinner og minoriteter? Pressen kan selvfølgelig velge å overse og overkjøre solide gruppers representasjon, men da er det rart å samtidig klø seg i hodet over dalende tillit fra den samme gruppen (og at motstanden mot mediene og offentligheten øker). En offentlighet som ikke representerer samfunnet sitt, behandles slik den fortjener å bli behandlet: mistillitsfullt. Halvparten av unge, norske menn ville stemt Donald Trump, hvis de fikk muligheten. For meg er det ikke det minste overraskende, men da tallene ble presentert i en Debatten-episode tidligere denne uken på NRK, kom de fra en tydelig overrasket Fredrik Solvang: «47 prosent av unge menn i Norge sier de ville stemt Trump. 47 prosent!» Også Astrid Meland kaller tallene «oppsiktsvekkende» i VG. I Subjekt skriver jeg: «Vi må slutte å la oss overraske over hvor populær Donald Trump er, og heller la oss overraske over hvor lite mangfoldig den norske pressen er, hvor lite interessert den er i å representere samfunnet sitt og hvor boblete den norske skravleklassen oppfører seg. Vi må også se alvoret i at den norske pressen i praksis ikke greier å være annet enn et talerør for en bestemt side i politikken. En slik offentlighet er dårligere egnet til å løse utfordringer i fri debatt – slik pressen proklamerer at den gjør. Men viktigst av alt: En presse som ikke greier å representere mer enn den ene siden i politikken, har ingen demokratisk legitimitet. Hvorfor skulle vi i det hele tatt støttet oppunder en slik presse?»